Dette skrives like før min første eksamen på to og et halvt år.
Eksamenstiden går over flere forskjellige faser. Vi kan kanskje kalle det eksamenens stadier. Første stadie er det typiske "kommer-jeg-igjennom-denne-eksamen-og-vil-gruppearbeidet-egentlig
-fungere-fasen".
Jeg kan nå si at denne fasen er gjennomgått og at den er bestått med slikt glansemiddel du får på bladene på en plante når du handler hos interflora. (Du trenger aldri å tørke støv av plantene, bare spray de med glansemiddel og alt blir glansfullt).
Fase nummer to er "jeg-tror-jeg-kan-dette-nå-men-kanskje-det-skjer-no-uforutsett-som
-vil-gjøre-meg-forvirret-og-tenker-at-det-er-noe-jeg-ikke-kan-likevel-fasen".
Her må jeg også si at jeg begynner å få ganske god kontroll, jeg regner fasen som passert.
Nå er tiden for kanskje den mest forvirrende fasen i en eksamentid; "jeg-får-lyst-til-å-omrede-stuen-og-gjør-det-med-en-gang-fasen".
Dette har nettopp skjedd og nå sitter Dnumrejg og Dnivie i den nytt omredde stuen og skriver blogg, leser guinnes-rekorder og ser på Venner. Jeg må si jeg er fornøyd med omredingen, møblene har fått en mer likevekt av bruksområder og fått mer personlige fornøyelse av å være til og ikke minst være et godt møbel. Vi har fått en "tv-sofa-del" og en "spise-sofa-del" og i tillegg en "lesestol-med-smal-hylle-fra-ikea-del". Sofaene står i en "sofakos" (sofaene står med ryggen mot hverandre), i midten av rommet og dette skaper et mer troverdig og inkluderende rom. Jeg lever i den oppfatning av at også en sofa har behov for små doser med intimitet til andre sofaer fra tid til annen.
(et typisk eksepmpel på en "sofakos")Vi har fått et rom som oser av respekt og toleranse og ikke minst en jordnær varme.
Takk for meg...
